På sporet

I går kveld mistet jeg lommeboken min på en kafé. Heldigvis ble den raskt plukket opp og levert tilbake – av selveste Varg Veum, Trond Espen Seim. Jeg takket og la til at jeg egentlig hadde mistet den med vilje for å teste detektivegenskapene hans.

Merkelig nok har jeg ikke sett Varg Veum-filmene ennå. Jeg sier ”merkelig nok” fordi jeg i flere år har vært mer enn gjennomsnittlig opptatt av filmproduksjon i Bergen, blant annet gjennom masteroppgaven min. Jeg, av alle, burde ha sett disse filmene for lengst, siden de tross alt utgjør det største filmprosjektet innspilt i Bergen noensinne.

Eller kanskje er det nettopp derfor jeg ikke har sett dem. Man har gjerne fått nok av det temaet man har tenkt på hver dag og mange netter gjennom årevis med studier, når man omsider slipper ut fra Høyden og ut i Det Virkelige Liv.

Jeg hører umiddelbart at det er en av de dummeste unnskyldningene jeg noensinne har kommet opp med for et eller annet jeg ikke har fått gjort. Jeg skal selvfølgelig gi Veum enda en sjanse til å imponere. Han er jo en dyktig detektiv. Han løste tross alt saken med min forsvunne lommebok.