Realitetsorientering

Nå skal det jammen meg blogges, skrev jeg i mitt første innlegg. Jeg var klar. Jeg var motivert. Men det ble med snakket. Eller skriften, rettere sagt.

Denne bloggen ble opprettet ut fra en ren skrivelyst. Ikke fordi jeg har noe som er så utrolig viktig å si, ikke fordi jeg har så mange meninger som jeg bare må få ut. Kun fordi jeg har lyst å skrive. Jeg kunne jo selvfølgelig bare fortsatt å skrive vanlig dagbok i stedet. Og faktisk er det akkurat det jeg har gjort siden sist. For det er ikke slik at jeg ikke har skrevet et ord siden forrige innlegg i januar. Jeg har skrevet side opp og side ned. I en god gammeldags dagbok, på godt gammeldags papir.

Jeg har skrevet om hvordan jeg av og til tenker tilbake på hvor bekymringsløst livet var det halvåret da jeg jobbet i butikk mens jeg var jobbsøkende etter studiene. En jobb som knapt førte med seg noe ansvar, slik at jeg kunne gå kl 16 hver dag uten å ta jobben med meg hjem. Og jeg har videre skrevet at selv om livet i butikk var relativt ubekymret, var det også utrolig lite spennende. Og at jeg er utrolig glad for å ha fått en unik jobb med veldig mye ansvar, selv om det kan være litt tøft til tider.

Jeg har også skrevet det som skulle bli et innlegg om distré damer. Det hender ofte at jeg glemmer stort og smått. Spesielt roter jeg bort relativt viktige ting som lommebok, almanakk, nøkler, kamera eller mobil. Jeg må støtt be noen om å ringe til mobilen min slik at jeg finner ut hvor jeg har lagt den. Som oftest dukker tingene raskt opp igjen, og livet går videre som om de aldri har vært på avveie. Selv om slike hendelser skaper litt stress i hverdagen, er de egentlig ikke veldig alvorlige.

I hvert fall ikke sammenlignet med det som skjedde med damen som var gjest hos Oprah en dag i midten av februar. Hun jobbet som lærer og hadde første dag på jobb etter sommerferien, og var ganske stresset foran møtet med helt ny klasse og alle tingene hun måtte huske i den forbindelse. Mannen hennes leverte alltid datteren deres i barnehagen og morgenen, mens hun hentet henne om ettermiddagen. Akkurat denne dagen skulle mannen hennes til tannlegen, så det var hun som for én gangs skyld skulle levere datteren. På vei til jobb glemte hun å levere henne og parkerte bilen uten å reflektere over det sovende barnet i baksetet. I firetiden samme dag ble datteren oppdaget av en kollega. Hun var da død for flere timer siden. Det var nærmere 30 grader den dagen, og vinduene på bilen var lukket. Fråden sto rundt munnen på toåringen, og huden var begynt å flasse av. Etter å ha sett dette tenkte jeg at jeg ikke skal bebreide meg selv så mye for at jeg roter bort og glemmer ting i ny og ne. De er tross alt ikke livsviktige. Selv om jeg godt kan skjerpe meg litt.

I forbindelse med Oscar-utdelingen senere i februar skrev jeg om mitt møte med regissøren Jan Troell under BIFF i fjor. Hans siste film ble nominert til Oscar for beste utenlandske film, men den var ennå ikke plukket ut til det da jeg snakket med han i oktober. Troell hadde heller ingen særlige forhåpninger om at den kom til å bli det. Jeg synes det var befriende å intervjue en såpass stor stjerne som hadde bena så godt plantet på jorden. Ikke alle er like opptatte av å fortelle verden hvor viktige de selv er, men er mer opptatt av det de formidler. Det synes jeg er en fin egenskap, og det var noe av det jeg ønsket å få frem i blogginnlegget. Som aldri ble noe av.

Jeg har også skrevet om at jeg ønsker å slå et slag for radio. På Facebook kan man fortelle alle sine ”venner” om hvilke favoritter man har blant TV-program, bøker, filmer og musikk. Jeg skulle gjerne hatt en kategori for radio også. Radio er rett og slett noe av det beste jeg vet om. Jeg simpelthen elsker radio. Det fortjener virkelig et blogginnlegg. Minst ett.

Men ingenting av dette er hittil kommet inn i bloggen. Det er ikke slik at verdenssamfunnet har lidd under at jeg ikke har publisert disse tingene. Samtidig hadde det nok ikke lidd dersom jeg hadde gjort det heller. Men jeg er kanskje ikke klar for å dele mine tanker i cyberspace. Og hvis man ikke er klar til å dele tanker på nett, kan man selvsagt ikke blogge.

Men jeg har fortsatt lyst å blogge. Jeg må bare bli litt bedre venn med bloggen først. Det har jeg ikke hatt så god tid til. Jobben tar nesten all min tid i vårhalvåret, og i tillegg tar jeg på meg skriveoppdrag utenom. Som publiseres. Og til og med lønnes.

Nå som påsken setter inn og tiden kanskje strekker mer til, tenker jeg at "nå skal det jammen meg blogges". Men akkurat det har jeg jo sagt før. Vi får se om dagboken går av med seieren også denne gang. Foreløpig er det 1-0 til papirutgaven.