Solotur/duotur mai 2009

Tog Bergen-Finse, tog Finse-Myrdal-Flåm, buss Flåm-Sogndal, bil t/r Sogndal-Sognefjellet, buss Sogndal-Leikanger, båt Leikanger-Bergen

For noen uker siden tok jeg sekken på ryggen og skiene under armen og bega meg av gårde mot togstasjonen. På veien dit ringte jeg til Finse 1222 og booket et rom for to netter. Vel fremme på stasjonen kjøpte jeg enveisbillett og satte meg på toget til fjells.

Finse kunne by på lite folk og dårlig vær. Men stedet hadde også rikelig med ro og fred, og det var akkurat det jeg var ute etter. Etter en jobbeperiode med svært høyt tempo var det dags for å koble av og ut.

Finse i sludd og føyk

Jeg satt nesten hele dagen med nesen i en bok og løftet kun blikket fra tid til annen for å titte ut av de store vinduene, for å se om tåken over Hardangerjøkulen hadde lettet litt. Det var et herlig liv. Jeg følte meg privilegert.

Utsikt fra lesekroken

Jeg kan tenke meg at de andre på hotellet lurte litt på hvorfor jeg var alene på fjellet. Det er kanskje ikke så vanlig at jenter drar alene på tur? Det vil jeg uansett anbefale alle å gjøre en gang i blant, om man kan. Nullstilling er en fin stilling.

Etter to dager kom endelig solen, men da var det tid for å dra videre. Eller rettere sagt, dra tilbake, i hvert fall et stykke. Jeg tok toget tilbake til Myrdal og tok for første gang Flåmsbanen. Selv om det kun var medio mai, var toget nesten fullt av turister. De stirret storøyde på meg siden jeg hadde med meg ski, det var tydeligvis ikke et syn de så hver dag.

På Flåmsbanen

Vel fremme i Flåm skulle jeg videre til en venninne i Sogndal. Jeg tilbrakte en time på kaien mens jeg ventet på bussen og solen varmet i ansiktet. Turistene formelig flommet over i Flåm, og jeg tenkte på hvordan det måtte være å vokse opp der. Det skjer sikkert svært lite der ellers i året, og så eksploderer det med folk når turistsesongen starter. Et vakkert sted er det uten tvil. Men synet av cruisebåtene innerst i fjorden blir man nok aldri fortrolig med.

Cruiseskip i Flåm

Selv følte jeg meg som litt av en turistattraksjon der jeg labbet rundt i svære fjellstøvler med en enorm sekk og ski under armen. Folk så ut til å tro at jeg hadde misforstått noe vesentlig hva gjaldt vær- og føreforhold.

Vel fremme i Sogndal vanket det både vin, mat og fjordutsikt, men før rødvinen gjorde oss altfor døsige tok vi en kveldstur i det fine været. Vi spaserte bort til det som må ha vært sauehimmelen, for makan til idyll skal du lete lenge etter. Livet for sauene i Indre Sogn kan umulig være særlig bekymringsfullt. I mitt neste liv vil jeg muligens være sau i Sogndal.

Sauer i Indre Sogn

Dagen etter var det Kristi Himmelfartsdag = fridag også for Sogndalsvertskapet. Vi stuet skiene i bilen og kjørte optimistisk til fjells. Snøen lot vente på seg. Selv da vi kom opp til Turtagrø var det knapt en snøflekk i sikte. Vi bestemte oss for å kjøre til Sognefjellshytten, og på vei dit fant vi endelig snøen. Solen skinte fra en knallblå himmel med hvite bomullsdotter her og der, og de majestetiske tindene i Hurrungane åpenbarte seg på alle kanter.

Skitur på Sognefjellet

Vi tilbrakte hele dagen på ski, men det betyr ikke at vi gikk langt. Vi hadde sterkt fokus på pauser. Og det skyldtes ikke kun latskap, selv om det også var en faktor. Men på en slik dag kan det egentlig ikke bli nok pauser. Utsikten må nytes i fulle drag, inntrykkene lagres i hukommelsen til regntunge dager.

Laxing i solen på Sognefjellet

Etter en hel dag på fjellet, og etter å ha forspist oss på karbonader på Sognefjellshytta, gikk ferden tilbake mot Sogndal. På veien stoppet vi og tok obligatoriske "posere foran Storen"-bilder.

Store Skagastølstind, Carina og Renate

Dagen etter vendte jeg nesen mot Bergen, og turen hjem ble unnagjort med båt. Jeg var helt enig med meg selv om at det hadde vært en fin tur. Eller turné, om du vil.