Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige knær

Noen kommentarer til forrige innlegg om den forestående turen Finse-Geiterygghytten-Aurlandsdalen:

Folk: Vi var litt skeptiske til folk. Vi er fortsatt skeptiske til folk. Ikke i turløypen, det kan være både hyggelig og betryggende. Men vi klarer oss uten å sitte trykket innimellom fremmede rundt middagsbordet og uten frigjorte menn som synes det er helt naturlig å spasere naken fra dusjen og gjennom hele fellesgangen bort til rommet sitt.

Maten: Ikke så veldig mye å skryte av og pinlig dyrt, med tanke på at de fleste på hyttene var utlendinger. Pluss i boken for ørret på Geiterygghytta, som kokken hadde fisket i vannet utenfor. Og pluss i boken til Finsehytta for øl servert i frosne glass, nam!

Bagasjefrakt: O lykke! Hvordan kunne jeg være skeptisk til denne fantastiske servicen? Det er bare å ta selvkritikk.


Ellers: været var svært varierende og vi hadde mye regn. Akkurat det skremmer ikke oss bergensere. Høydeskrekken tok imidlertid overhånd for meg ned første del av Aurlandsdalen, så jeg slurvet med å skifte til regnbukse i ren panikk og gikk i timevis med gjennomvåt bukse. I all viraken oppe i fjellsiden klarte jeg også å slå kneet mitt, noe som ikke var spesielt praktisk langt oppe i høgget, med bratt nedstigning på et par timer foran oss. Som min turkompanjong så treffende uttrykte det midt i det høljende regnværet: - Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige knær.

Det endte med at vi måtte avbryte siste del av turen på grunn av mitt dårlig kne. Sukk. Før det var det en fantastisk tur, anbefaler virkelig alle å gå Finse-Geiterygghytta, en forholdsvis lett tur i et nydelig terreng! Og nedover Aurlandsdalen er det så frodig og idyllisk at man kan bli nasjonalromantisk av mindre. Jeg håper å få med meg siste del av turen ved en senere anledning.