Ulriken – Fløyen på ski

Søndag gikk min tidligere kollega Eva og jeg på ski over Vidden i Bergen. For mitt vedkommende var det en strabasiøs tur, men siden det er jeg som gjengir den her, kan jeg tillate meg å pynte litt på historien i de mindre flatterende partiene (les: nedoverbakkene).

Det var helt utrolig mange mennesker som var ute i samme ærend som oss. Vi stod i kø i over en time for å komme oss opp med Ulriksbanen. Oppe på fjellet skinte solen, men nede i den timelange køen var det iskaldt. Jeg kjente beina skalv og tenkte at det sikkert ikke var det beste utgangspunkt for en lang skitur.

Det er jo gått sport i å gå på ski og ha det beste utstyret her til lands. Folk stilte i det mest fancy utstyret, mens jeg sto der med ski og staver fra tidlig nittitall. Vel, kan ikke akkurat si at jeg trenger eller fortjener nytt utstyr, har ikke akkurat slitt dem ut de siste femten årene. Men blant turfolket var det også en del representanter for "jeg går på fjellet i dongeribukse og småsko selv om det er snø og minusgrader"-gjengen. Hvis jeg må velge lag, holder jeg med de med fancy fjellutstyr.

Det var en ny opplevelse å gå på tur i lang lang rekke sammen med hele Bergens befolkning. Jeg er jo ellers helst opptatt av å unngå folk i tursammenheng. Dette ble litt som å være på byn på fjellet. Omgitt av masse folk som er ute i samme ærend som deg, og med en viss risiko for at ting går litt over styr.


Det var selvsagt en nydelig opplevelse å være på Ulriksfjellet denne søndagen. Gnistrende snø og sol er jammen ikke dagligdags i Bergen (selv om det nå har vært det i snart to måneder...). Og vi lot folk passere slik at vi ikke alltid hadde hundre folk i hælene. Kan ikke klage!


Eva måtte trå til som skiinstruktør for å få meg noenlunde helskinnet ned bakkene. Halebeinet fikk litt juling, men jeg kom ned til slutt. Og ”til slutt” innebar at det begynte å mørkne før vi var kommet oss ned i ”Svartediksdumpen” og opp til Rundemanen. Bonus: vi fikk se solnedgangen over Bergen fra den høye toppen. Og stjerner og hvit snø sørget for at det var lyst nok til å komme oss ned til Brushytten. Derfra gikk vi lysløypen til Fløyen, og følte oss tøffe nok til å sitte helt foran i Fløybanen ned igjen til Bergen sentrum.

Alle var ikke umiddelbart enige i at det hadde vært en fin tur (jeg var sterkt i tvil). Men når jeg tenker tilbake og overser detaljer som knall, fall, utmattethet og uttørking, så var det en riktig fin tur! Og ære være det gode turselskap som utviste stor tålmodighet og meget gode skipedagogiske evner!