Sommer i Stølsheimen

Rute: Arnafjord - Vatnane - Åsedalen - Bjergane
Område: Stølsheimen fra Sognefjord til Vikafjell
Overnattinger: To netter, én på Vatnane (885 moh) og én på Åsedalen (822 moh) (begge DNT-hytter)


I midten av juli var vi på en flott tur i en lite besøkt del av Stølsheimen. Jeg drister meg til å kalle det en lite besøkt del, for da jeg ringte Bergen Turlag for å få info om Vatnane på forhånd skjønte de ikke hvilken hytte jeg snakket om, enda de er ansvarlig for den. I tillegg gikk deler av turen på umerket sti, så i DNT-sammenheng må det kunne kalles litt utenfor allfarvei. Det var meldt skikkelig møkkavær for hele helgen (regn), men vi lot ikke det stoppe oss.

Adkomst: Vi var tre som skulle på tur, to av oss kjørte fra Bergen (Kristin og jeg), og Renate kom fra Balestrand. Vi måtte ha to biler for å få denne ruten til å gå opp.
Vi møttes på Vikafjellet en fredag midt på dagen, det er ca to timers kjøring fra Bergen. Så kjørte vi sammen inn til Bjergane, hvor turen skulle ende tre dager senere. Dette er ganske langt innover en anleggsvei, hvor det også er en bom man må passere. Husk derfor å ta med en 50-lapp om du skal inn dit. Vel fremme på parkeringen der satte vi fra oss min bil, og kjørte i Renate sin tilbake til Vikafjellet, videre ned til Vik i Sogn og deretter utover fjorden til Arnafjord. Denne kjøreturen tok omtrent én time.

Dag 1. Rutebeskrivelse Arnafjord - Vatnane: Det var flere ruter å gå opp til Vatnane. Siden jeg har høydeskrekk og vi skulle gå fra fjorden og opp til nesten 900 meter i ett jafs, prøvde jeg å forske meg frem til hvilken som var minst luftig. Vi valgte ruten som går fra Tenne og via stølen Fossesete.

Vakkert ved Fossesete, ca halvveis på vei mot toppen

Denne ruten var ikke luftig på grunn av tett skog, men den gikk bratt oppover hele veien. Fin sti å følge, og fantastisk utsyn over Sognefjorden da vi kom over tregrensen og nærmet oss toppen.

Det var litt disig på grunn av regnet, men utsikten var likevel fantastisk

NB: Vi gikk en times tid på feil sti i starten. Stien skulle starte til venstre for et grustak, hadde vi lest i boken Opptur Sogn og Fjordane. Så da vi kom til et grustak, parkerte vi der og følgte en skogsvei oppover. Etter en stund skjønte vi at noe ikke stemte. Skogen ble tettere og tettere, og noen sti var umulig å finne lenger. Vi gikk hele veien ned igjen, satte oss i bilen igjen og kjørte rundt neste sving. Der var det riktige grustaket! Så da hadde vi kastet bort én time på å gå feil, men var nå endelig på rett vei. Det kunne imidlertid godt vært nevnt i turbeskrivelsene at det er to grustak tett i tett...

Vi brukte ca tre timer opp til Vatnane. Vi gikk i rolig tempo. Det regnet litt, men trærne stod så tett at vi ikke ble våte. Siden det var midt på sommeren var det ikke noe farlig med mørket. Vi var oppe ved hytten ca kl 21. Hytten var liten og koselig, og det var ingen folk der. Her var ingen sikringsbu, men flere andre private sel på samme støl. Vi hadde en kjempehyggelig kveld med god mat og vin, men må gi et lite minus for hyttens gigantiske vedkubber som ikke gikk an å kløyve i to! Ble nærmest en umulig fyringsoppgave for Renate ovnsansvarlig.

Vatnane DNT-hytte i midten, med rød dør.

Dag 2. Rutebeskrivelse Vatnane - Åsedalen: Denne ruten er beskrevet til å ta 2-3 timer og 3-4 timer i én og samme artikkel på ut.no. Derfor var vi litt usikre på tiden, men beregnet for sikkerhets skyld 6 timer. Det brukte vi også, men som vanlig i rolig gange og med mange pauser. Vi må jo nyte turen når vi først er på tur!

Denne strekningen er ikke T-merket. Det var likevel tydelig sti et stykke i starten. Deretter løste stien seg opp i mange småstier som ikke førte noe spesielt sted. Vi bestemte oss derfor for å bare følge kartet istedet.

Stort sett gikk det veldig fint, men langs Dagvatnet før Urakaret ble det veldig trasig å gå. Vi måtte brøyte oss gjennom busker og kratt og alskens vegetasjon i bratt terreng, mens vi håpet det ikke ville komme steiner farende nedover. Jeg hadde meg en ramlings da jeg et øyeblikk tenkte på noe annet enn neste skritt, så her gjaldt det å være oppmerksom.

Her har vi passert det vanskeligste stykket, og er på vei mot Uraskaret

Etter Uraskaret bare det nedover i en dal og deretter langs noen vann. Der var det helt utrolig mange insekter. Vi kunne bare glemme å snakke sammen, åpnet vi munne ble den full av mygg. Et sted måtte vi krysse en elv, og det brukte vi ganske lang tid på. Den var for dyp til å kunne gå tørrskodd fra stein til stein, og mens Renate bare trakket rett uti og ble ferdig med det, sonderte Kristin og jeg opp og ned langs elven for å finne et passende sted å krysse. Til slutt trasket også jeg rett over og ble våt, mens Kristin tok av seg skoene og vasset over. Sikkert kaldt, selv om det var sommer! Deretter bare det gjennom et myrområde, og til slutt var vi fremme ved hytten Åsedalen.

Åsedalen. Hovedhytte til venstre, sikringsbu til høyre.

Selv om dette var midt i tjukkeste fellesferien, var det bare én person der utenom oss. Dette ble vi veldig overrasket over. Men det var midt i en dårlig værperiode med mye regn, og varselet for helgen hadde vært dårlig. Det bidro nok til at folk holdt seg unna. Men faktum er at vi hadde sol deler av turen, og opphold hele tiden!

Det var deilig å komme i hus, og like etterpå begynte det å striregne. Men vi fyrte i ovnen, laget god mat, drakk en skvett rødvin og hadde det helt topp.

Dag 3. Rutebeskrivelse Åsedalen - Bjergane: Denne ruten hadde vi alle tre gått før. Den er T-merket og går gjennom nydelig terreng. Først bærer det oppover fra hytten, så flater det ut et stykke og etter hvert går det litt opp og ned i bølgedaler. Det er spesielt flott rundt Rappen og Rappenvatnet, ca halvveis mot Bjergane.

Der er en liten støl med hytter som virker å være i bruk, og det beiter sauer der.

Været holdt seg stort sett bra, det regnet før vi begynte å gå, men var deretter opphold. Men det blåste og var kaldt, så selv om det var juli måtte votter og lue frem fra sekken.

Vi brukte ca fem timer å gå tilbake til bilen ved Bjergane, og da var det egentlig ganske kjedelig å måtte kjøre helt tilbake til Arnafjord for å hente Renate sin bil, og deretter hele veien tilbake over Vikafjellet og mot Bergen igjen. Men sånn er det når man absolutt skal gå en rute som ikke ender opp samme sted..!

Oppsummering: Turen opp fra Sognefjorden og til Vatnane var imponerende. Det er fascinerende å være høyt til fjells og likevel ha fjorden rett nedenfor seg. Turen mellom Vatnane og Åsedalen går ikke gjennom spesielt interessant terreng, men det er en fin tur. Det siste stykket mellom Åsedalen og Bjergane er en klassiker som alle burde gå. Alt i alt var det kjekt å gå en annerledes rute i Stølsheimen enn de mest vanlige, og jeg anbefaler andre å ta samme tur.

Kart: Vi brukte både Opptur Sogn og Fjordane og kartet "Stølsheimen".