Rallarvegen ble bygget som transportvei ved byggingen av Bergensbanen i årene 1895 til 1902. Den starter i øst på Haugastøl og går vestover til Finse og Vatnahalsen. Derfra har man to muligheter. Enten sykle ned Myrdalskleiva og videre nedover den langstrakte Flåmsdalen til Flåm, eller til Myrdal stasjon, ta toget gjennom Gravhalstunnelen til Upsete stasjon, og sykle videre til Voss. Strekningen fra Haugastøl til Flåm er 80 km, til Voss er den 108 km. Høydeforskjellen mellom høyeste punkt ved Fagervatn (i nærheten av Finse) og laveste punkt ved Flåm stasjon, er 1341m. Rallarvegen går innom tre fylker og fem kommuner, og har vært brukt som sykkelvei siden 1970-tallet.
Turen vår på Rallarvegen ble til som et resultat av en kommentar fra Renate da jeg besøkte henne i Sogndal i juli 2006. Hun hadde bedrevet tindebestigning noen uker forveien og var på jakt etter nye naturutfordringer (hun hadde besteget Store Skagastølstind). Jeg synes at jeg hadde fremstått som en troverdig spreking på Sogneturen, og ville gjerne bygge videre på imaget. Derfor var jeg ikke sen om å melde min interesse da Renate fastslo at Rallarvegen skulle bli neste meritt på tur-cv´en hennes.
Helgen 23-24 september 2006 ble de magiske datoene. Vi skulle sykle fra Haugastøl, overnatte på Finse og deretter sykle videre til Flåm. Finsehytten var akkurat stengt for sesongen, så vi bestilte rom på Finse 1222. Det gikk tilsynelatende fint, inntil rombekreftelsen på e-post viste at luringene på hotellet hadde booket overnattingen vår på feil dato, og det viste seg å være fullt den natten vi trengte rom. Vel, som medievitere vet vi å gjøre vår research. Vi fant ut at det gikk fint an å sykle en lengre etappe helt til Hallingskeid første dagen, og overnatte der på Turistforeningen sin hytte. En langt billigere løsning enn hotell på Finse, og sikkert like greit. Det var jo bare ca to mil lengre…
Bergen – Haugastøl
2 timer og 45 minutter med tog
Den store dagen opprant, og før avreise møtte jeg broren til Renate på Jernbanestasjonen i Bergen, for å låne hans sykkelhjelm. Jeg hadde nemlig ikke tenkt på at man måtte ha slikt med seg på sykkeltur, før en kollega dagen før fortalte i detalj om skadene mannen hennes hadde pådratt seg etter en trynings på Rallarvegen. Nedlesset med bagasje fant jeg deretter plassen min på toget, i en ekstremt muggluktende vogn. Vel, vel, bare to timer og tre kvarter til jeg skulle av, og jeg fikk jo minipris... Samtidig kjørte Renate fra Sogndal til Flåm og tok Flåmsbanen opp til Myrdal, hvor hun entret mitt tog nærmere 12.30.
Klokken 13.13 var vi fremme på Haugastøl og ramlet av toget, jeg med ganske mye bagasje, Renate med ganske lite bagasje. En familie på fire fra Haugesund og en jente på vår alder var ute i samme ærend som oss. Det var tydelig at ingen i følget gjorde dette ofte. Toget forsvant videre og plutselig sto vi der i den stille ødemarken og hørte bare suset fra vinden. Vi så bare fjell og vann og vidde og ante ikke hvor sykkelutleien var i det hele tatt. Men vi var alle enige om at det måtte være i nærheten, og til slutt gikk vi mot det som liknet mest på et turisthotell i det fjerne. Der stod ganske riktig syklene på rekke og rad. Haugesunderne og jenta kom foran oss i køen, og vi kom oss ikke av gårde før klokken 14. På plommerøde sykler, som veide et tonn, og hadde kun latterlige syv - 7 – gir.
Haugastøl – Finse
27 kilometer. Høydeforskjell 234 meter, fra 988 til 1222 meter over havet
Jeg hadde ikke syklet mange metrene før jeg angret veldig på at jeg hadde skulket SATS de siste ukene og i stedet prioritert en dekadent livsstil med festligheter, Amsterdam-tur og Madonnakonsert. At jeg hadde sekk på ryggen gjorde ikke saken bedre, syklingen min gikk fryktelig tregt og jeg syntes det var fryktelig tungt. Og langt. Vi syklet langs fjellvann etter fjellvann i det samme fjellandskapet og alt så likt ut. Her og der var det hytter og vokterboliger, men aldri noen skilt. Fjellreven Renate meldte seg frivillig til å kartlegge veien med avstander og stedsnavn for fremtidige syklister, men jeg hadde ikke energi til å kommentere. I ettertid kan jeg si at jeg synes det var et godt forslag.
Været var vekslende, men det regnet ikke. Skyene fløt over himmelen og av og til tittet solen gjennom. Strekningen fra Haugastøl til Finse bestod av en god del oppoverbakker. Vi tok matpauser og andre pauser og prøvde å orientere oss på kartet, men det var vanskelig å bedømme hvor langt vi var kommet. Om langt om lenge og lenger enn langt kom vi endelig til Finse rundt klokken 18 (!), og jeg forlangte en kopp kaffe på Finse 1222 før den siste etappen mot Hallingskeid. Det var veldig koselig inne på hotellet, varmt og godt, og folk satt og pratet og hygget seg og nøt hver sin iskalde og duggfriske halvliter. For sikkerhets skyld spurte jeg i resepsjonen om det var kommet noen avbestillinger, slik at vi kunne sove der likevel. Det var det selvsagt ikke. Da var det bare å ta fatt på siste etappe.
Finse – Fagernut - Hallingskeid
19 kilometer. Høydeforskjell 128 meter, fra 1222 meter til 1350 meter ved Fagernut etter 11 kilometer. Deretter 240 meter til Hallingskeid på 1110 meter
Hvis man lever i den lykkelige tro at man har nådd høyeste punkt på ferden på Finse, må man pent tro om igjen. Finse er høyeste punkt på Bergensbanen, men ikke på Rallarvegen. Fra Finse er det fortsatt stigning et godt stykke før man når det høyeste punktet ved Fagernut. Da vi endelig kom dit var det for alvor begynt å mørkne. Men stemningen var høy, for vi hadde lest at fra Fagernut var det bare nedoverbakke resten av turen. At det var en til tider livsfarlig nedoverbakke med veldig store steiner og svært ujevnt underlag, i hvert fall sett med mørkesyklingsøyne, visste vi ikke.
Ekstremralling i stummende mørke
Vi var ikke kommet langt fra Fagernut i retning Hallingskeid før mørket virkelig kom over oss. Det begynte som en koselig skumring, som etter hvert gikk over i skumring der det knapt var mulig å skille ting fra hverandre, og snart var det svart som i en sekk. Vi hadde regnet med at det ville bli mørkt før vi kom frem, og hadde med hver vår hodelykt. I tillegg hadde jeg en lommelykt og Renate en sykkellykt. Batteriene sviktet umiddelbart i lykten min, og det var så mørkt at jeg ikke fant de ekstra batteriene jeg hadde pakket et eller annet kjempelurt sted i sekken. Det ble imidlertid fort så stupende mørkt at det eneste som var noe vits i var Renates supersykkellykt, og jeg tror ikke jeg overdriver når jeg hevder at den reddet oss fra den visse død. På fjellet er det som kjent INGEN lys, så lysstripen fra sykkellykten var det eneste som holdt oss på den smale sti, eller rettere sagt, den steinete vei.
Vi visste at hytten på Hallingskeid lå nedenfor jernbanen mellom to tunneler, så vi ble glad da vi endelig skimtet en tunnel oppi lien ovenfor veien. Endelig fremme! Men det var falsk alarm, feil tunnel. Dette skjedde utrolig mange ganger. Vi kom til tunnel etter tunnel uten at det lå noen turisthytte nedenfor dem. Jeg ante ikke at Bergensbanen hadde så mange tunneler, enda jeg har tatt den mangfoldige ganger. De første femti gangene vi kom til en tunnel uten at det var riktig, lo vi av det. Etter hvert ble det litt mer fortvilet stemning, i hvert fall for mitt vedkommende. Hva hvis vi ikke fant hytten?
Jeg var allerede godt i gang med planlegging av hvordan vi skulle løse problemet. Vi måtte ringe etter hjelp, gjerne til noen som eide et helikopter. Men var det mobildekning i ødemarken, mon tro? Jeg ville nødig involvere Røde kors eller liknende. Jeg vil gjerne debutere i NRK Hordaland, men ikke som hovedrolleinnehaver i redningsaksjon av bortsyklet bytulling. Mens tankene kvernet rundt dette, mumlet Renate noe om at det sikkert ikke kom til å bli særlig kaldere, og at det derfor var fullt mulig å sove ute. SOVE UTE? Blås i temperaturen, men hva med ulver, bjørner og troll? Jeg hadde forlengst begynt å se syner, og var ikke klar for å utforske mørket mer utover natten.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i mitt liv har vært så glad for å se lys fra et vindu som da DNT-hytten endelig åpenbarte seg mellom to tunneler rundt sving nummer to hundre.
Hallingskeid Turisthytte:
Renate og Carina som kveldens attraksjon
Som en ekstra topp på kransekaken i mørket, klarte vi ikke å se hvor stien gikk fra Rallarvegen og opp til hytten, som lå et stykke opp fra veien. Det var masse folk rundt hytten som prøvde å signalisere til oss hvor stien gikk ved hjelp av lommelykter. Dette skjønte ikke vi før de fortalte det til oss etterpå, så vi famlet rundt blant strå og gress i ytterligere ti minutter, slepende på tunge plommerøde sykler, før vi endelig klarte å komme oss inn på stien. Oppe ved hytten var det full fest med en gjeng middelaldrende turfolk som satt og skrålte og skålte med rødvin i termoskopper og fniste av oss. Det viste seg å være tre hytter der. En av mennene, antakelig selveste bossen i nikkersmafiaen, sa at det var helt fullt i alle hyttene. Hurra! Endelig fremme, så var det fullt. Men, sa han, det var plass på gulvet på hemsen der de sov, de var åtte stykker, det var plass til to til. GLEM DET! Vi gikk inn i motsatt hytte for å jakte på noe som kunne fungere som sengeplass.
Vel inne i hytten kom Haugesundfamiliefaren fra Haugastøl oss i møte, tydelig lettet over å se oss i hus. Men han kom raskt over lettelsen og informerte om at de hadde slått oss med to timer, noe vi for øvrig ikke tror på den dag i dag. Vi bestemte oss for å sove på madrasser i gangen på hemsen i hytten. Det var nok av madrasser som vi kunne stable oppå hverandre og lage hver vår seng av. Perfekt! Mens jeg rigget meg til på hemsen i det vi senere skulle omtale som "musekroken", var Renate nede på kjøkkenet og varmet lapskaus som Tomas hadde laget og sendt med oss. Der kom hun i snakk med to gutter som hadde hatt en fælere tur fra Finse til Hallingskeid enn oss. Dagen før hadde de tatt nattoget fra Bergen for å gå på jakt på Hallingskeid. De glemte imidlertid å gå av toget på Hallingskeid og måtte bli med til Finse og GÅ de to milene tilbake, uten lys og lykter. Ha, ha, ha, for noen bytullinger! Kremt. Gode og mette og trette gikk vi i køy rundt 23.30, og sovnet etter noen veldig få vitser sterkt preget av overtrøtthumor.
Hallingskeidmusen
Jeg våknet klokken 7.30 av naturens behov. Det var dritkaldt på hemsen, og jeg hutret ned i første for å benytte ”fasilitetene”. Det var mildt sagt ubehagelig å gå i trapper, og hevet over en hver tvil at rumpe og lår hadde fått skikkelig bank. Knærne hang så vidt sammen i leddene, og de knirket i takt med hvert trinn ned trappen. Ryggen verket i muskler jeg ikke ante jeg hadde. Men jeg kom meg både ned og opp og til køys igjen, og da hadde Renate våknet og ville ut i samme ærend. Da hun kom opp igjen til kroken vår, var jeg allerede sovnet.
Jeg våknet 9.30 av at Renate spurte om jeg snart hadde tenkt å våkne. Hun kunne fortelle at følgende hadde skjedd siden sist, altså mens jeg sov: etter doturen hørte hun krafselyder inne i veggen ved siden av madrassene våre og skjønte at det var en mus på gang. Det gjorde ingenting, helt til hun kjente noe ved siden av seg på hodeputen, og deretter i håret sitt. Frøken fjellmus hadde behov for nærkontakt og viklet seg inn i håret til Renate, som måtte filleriste manken for å få musemor løs igjen. Musen forsvant, hvor den tok turen vet jeg faktisk ikke, men håper den ikke passerte over dynen min på veien. At dette scenarioet foregikk i total stillhet slik at jeg, som bare lå ca en halv meter fra, ikke våknet, forteller enten noe om Renate sin kaldblodige ro og naturlige lag med dyr eller om hvor utslitt jeg var etter syklingen dagen før. Det hører med til historien at det kun var én hodepute igjen på hytten da vi ankom kvelden i forveien, som jeg storsinnet donerte til Renate. Kanskje musen også ville ha en myk pute, og derfor valgte henne? Jeg takker uansett høyere makter for at den ikke valgte å kose i mitt hår, for da hadde turen fått en helt annen utvikling videre, for å si det sånn.
Hallingskeid - Vatnahalsen
17 kilometer. Ca 300 meter høydeforskjell ned til Vatnahalsen på 810 meter
Det var full aktivitet i og rundt hytten om morgenen, og det vrimlet av franskmenn og nordmenn overalt. Vi hadde som sagt sovet i gangen, så folk snublet nesten over oss på vei ut og inn av dører og opp og ned trapper. Kroppen min var blitt ti år eldre over natten, men innen klokken 11 hadde vi klart å samle oss sammen og kom oss av gårde. Det var et aldeles nydelig vær. Vel var det et slit og komme oss dit, men å våkne opp til strålende sol og frisk fjelluft, veide opp for alle strabasene.
Veien videre ble en helt annerledes etappe enn dagen før. Landskapet var mer kupert og spennende, det var tydelig at vi var kommet på vestlandssiden nå. Jeg kommenterte at det var rart at vi ikke hadde sett et eneste dyr på vår ferd. Det var ikke så mye som en fugl eller maur i sikte. Renate mente at vi neppe kunne forvente at reinsdyrflokker skulle stille seg opp langs veien i ren turistreklamestil. Vel vel. Det var imidlertid veldig mange syklister på denne siden av fjellet, som vi passerte eller som passerte oss. De hadde muligens startet på Finse, for vi så knapt noen folk mellom Haugastøl og Finse dagen før.
Det kanskje mest imponerende stykket av Rallarvegen var Kleivagjelet, som er en forholdsvis lang nedstigning. Der måtte vi flere steder gå av og leie syklene i frykt for å punktere på det steinete underlaget eller å sykle utfor i elven som rant nedi gjelet. Her var det bratt til tider og ingen rekkverk ut mot elven. Nå skjønte vi godt hvorfor syklene var så solide, og hadde både bakbremse og ekstra håndbremser. Dette var ikke stedet for bysykler. Etter Kleivagjelet kom vi igjen til løvskog og passerte flere vann før vi kom ut på et nytt platå ved Vatnahalsen høyfjellshotell.
Vatnahalsen - Flåm
20 kilometer, høydeforskjell 810 meter, fra 810 meter over havet og ned til 0
Rett etter Vatnahalsen må man krysse jernbanesporet til Bergensbanen. Her kan man velge om man vil sykle til Myrdal stasjon og videre til Voss, eller ned Myrdalsberget og fortsette til Flåm, som vi gjorde. Fra toppen ved jernbanesporet måtte vi sykle ned 21 veldig bratte og skarpe svinger som utgjør Myrdalsberget. Denne strekningen var ganske skummel og vi måtte bruke både forbremser og bakbremser for å holde kontroll. Det var ikke gjerde langs den bratte veien, så her var det fritt frem rett inn i evigheten, om man ikke passet farten.
Da vi kom ned til bunnen av disse svingene stod det advarselskilt mot å prøve å sette fartsrekord videre nedover dalen, og snart skjønte vi hvorfor. Fra nå av var det bare nedoverbakke, først på en fin grusvei, deretter på asfalt. Vi passerte blant annet gjennom en hundre meter lang tunnel uten lys, som var landets første tunnel da den åpnet i 1898. Og passerte ”Phillips grav”. Her falt en 19 år gammel gutt uti elven i da han var på ferie med foreldrene sine i 1993. Han ble aldri funnet.
Tross advarsler mot å sette fartsrekorder, suste vi nedover dalen. Det fikk jeg svi for. Plutselig fikk jeg en flue i øyet. Det resulterte i ekstrem øyegnikking som igjen resultete i at kontaktlinsen forsvant ut av øyet og til ukjent sted i Flåms natur. Og jeg måtte skifte til briller. Som jeg gudskjelov hadde med. Sykkelhjelm og briller, tøffere blir det ikke. Vel nede i Flåm ble det deilig lammesteik på kafé. Så tok jeg buss hjem til Bergen, og Renate kjørte hjem til Sogndal i marihønebilen sin.
Om jeg ville gjort det om igjen: uten tvil! Men neste gang skal jeg trene litt på forhånd, ha sykkelveske og ikke sekk, bruke solbriller mot flueangrep og overnatte på Finse. Nei forresten, jeg skal starte på Finse, og nøye meg med Vestlandssiden. Vestlandet er best, ingen protest!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar